Tysk brøleape er ingen truet dyreart!

UDO eide Folken på onsdag! Gamle Udo (57 år!) og bandet hans rocka et rockevillig publikum gjennom to timer med strålende framført metal av den gode gamle sorten. De var ikke redde for å framføre gamle hits og travere, her fikk vi både Metalheart, Balls to the Wall, In the Darkness, Animal House, Princess of the Dawn, Holy, Burning og mange flere. Bandet spiller tett, tøft og høylydt, og Udo selv synger fortsatt imponerende. Han synger ikke så høyt og skrikende som før, nå er det mer en guttural brumming som gjelder. Det høres like stygt ut som før, så denne mannen kan holde på i minst 25 år til! Hans gamle venn Stefan Kaufmann spiller gitar med en nærmest manisk innlevelse og stygge grimaser. Det er imponerende hvordan han har byttet instrument fra trommer til gitar, et musikalsk talent med autoritet denne mannen.

Det var mange høydepunkter gjennom hele konserten. Tittelsporet til årets plate "Dominator" kan godt være en kommende klassiker. Den allsangvennlige klassikeren Princess of the Dawn fikk salen i ekstase, det samme gjorde Metalheart (se video under) og Balls to the Wall. Å høre Udo snerre "Because you're Holey, so fucking Holey" er også alltid en kostelig opplevelse. Det som slår meg er at UDO er et band som gjør alt feil, og derfor blir det helt riktig. I følge dagens trender er det feil av Igor Gianola å spille lange og raske gitarsoloer med innslag av tapping. Det er helt feil av Udo å ha åpen skjorte og store smykker. Det er feil at så og si alle låtene inneholder machoallsangvennlige brølemedrefreng. UDO er rett og slett et av verdens mest harry band, og publikum elsker det. At et slikt band slår spesielt godt an i Stavanger bør vel ikke overraske noen.

Jeg tok opp denne videoen med mobilkameraet mitt:

Judaslitteratur hører hjemme på historiens skraphaug

Karl Ove Knausgård beskyldes for å henge ut familiemedlemmer i sin nye roman, blant annet sin egen alkoholiserte far. Det kunne han ha spart seg. Det er en slags misforståelse i enkelte kunstnermiljøer, som går på at kunst er hevet over moral og vanlig folkeskikk. Kunsten foran alt! Dette er bare bullshit. Mennesker er viktigere enn kunst, og verden hadde klart seg ekstremt godt uten Knausgårds bøker, samme hvor gode de måtte være. Derfor synes jeg han kunne holdt seg for god til å selge sine familiemedlemmer for 30 sølvpenger i form av en Bragepris. Jeg driver ikke med dette propaganda for sensur, jeg driver propaganda for empati og folkeskikk. Hvis Knausgård ikke kan skrive bøker uten å skade sine nærmeste burde han rett og slett finne seg noe annet å drive med. Han burde rett og slett klippe håret og få seg en jobb.

Demo klar til å nytes!

Lenge siden sist innlegg nå, så når jeg endelig finner på å oppdatere passer det jo bra med litt selvskryt og selvpromotering. Bandet Return of the Amazing Start, som jeg spiller i, har laga en demo. Den er produsert med enkelt utstyr og på kort tid, noe som kanskje merkes litt på lydkvalitet og framførelse. Likevel synes jeg den gir et inntrykk av hva vi står for. Vi har selvsagt en side på MySpace, så hvis du klikker HER kan du høre fine låter innen sjangeren rytmisk musikk!

Vi har også tatt bilder:

Back to the army?

Tatt i betraktning at jeg kastet vekk hele 2003 på å hate meg gjennom en noe forsinket førstegangstjeneste er vel det lite sannsynlig, men jeg ser ganske klar ut på dette bildet. Det er tatt dagen etter at jeg kom hjem fra Berlin i sommer. Den snasne hatten med rød stjerne kjøpte jeg der for hele sju euro.

(Foto: John Tore)

Jeg har vært på kino

Flere ganger i det siste faktisk. Her er mine svært korte anmeldelser:

Rottenetter: Middelmådige greier fra Stavanger. Det smøres tjukt på, og alle er slemme og fæle. Silje Salomonsen går rundt kledd som en dum fjortis, mens Fridtjov Såheim banner og brøler og svetter. En god del av det som sies er vanskelig å få med seg på grunn av støy og/eller dårlig diksjon. Når det er sagt er dette en effektiv thriller, den er spennende og helt grei tidtrøyte.

District 9: Denne virket kul og interessant, og den var det helt til de begynte å skyte. Det begynner de med ca. 20 minutter ut i filmen, og de holder stort sett på med det til rulleteksten. Denne kunne blitt veldig bra, men den ender opp med å virke som en b-film med høyt budsjett.

Upperdog: Norsk film som har fått svært god kritikk. Det er fortjent! Dette er en film som har en historie å fortelle, og det gjør den bra. Her er det lite både av heftige effekter og kjente skuespillere, men det gjør ingen ting. Denne filmen anbefaler jeg.

Vegas: Denne så jeg i dag faktisk. Som dere skjønner er det noe med meg og norsk film, og det er en glede å fortelle at dette er en god ungdomsfilm for ungdom og andre mennesker i alle aldre! De tre unge skuespillerne i hovedrollene storspiller, og det er godt å se Helge Jordal tilbake på lerretet, mer sliten enn noen gang og med storformen inne! Dette er ingen happy film, det er mange skadeskutte skjebner her. Likevel er det ikke håpløst, en får inntrykk av at det kan gå bra hvis vi tar vare på hverandre. Dessuten er jo Bergen en vakker by. Det er litt lættis at de har tekstet denne filmen. Det gjør de som oftest ikke når det snakkes østlandsdialekt. Skjønner issje folk ka di siær i Bæærgæn?

Progressive Nation

Hovedårsaken til Oslo-turen min i helga var at jeg ville få med meg Progressive Nation i Oslo Spektrum, med Dream Theater som hovedattraksjon og Opeth som sidekick. Det ble en bra kveld.

Et par andre band var også med på begivenheten. Unexpect spiller en slags progessiv metal med kvinnelig vokal, som en slags hardere versjon av Nightwish. Kjedelige greier.

Bigelf var helt ok. Det er tydelig at de har hørt mye på Black Sabbath, Deep Purpele, Uriah Heep og lignende band, her var det back to the 70s. Kunne vært helt ok å gå på en konsert med dette bandet på Checpoint Charlie en kveld jeg ikke hadde andre planer, men i dette selskapet nådde de ikke helt opp.

En Opeth-konsert som starter med "Windowpane" kan aldri bli helt feil for mitt vedkommende, og det ble en hyggelig opplevelse å se dette bandet live for andre gang. De er et veldig bra liveband, og de viser integritet ved å spille noen av sine mer obskure låter på en såpass stor konsert. Dessverre var ikke lyden helt på topp, men stemningen var likevel god både på og foran scenen.

Så var det tid for kveldens hovedattraksjon, og som forventet var det stor stemning og allsang fra første låt. "A nightmare to remember" fra deres siste plate fungerer aldelses utmerket som åpningslåt. Faktisk var det de tre låtene de spilte fra denne plata som fungerte best på lørdagens konsert, "Count of Tuscany" var et uhyre verdig ekstranummer. Ellers er det ikke alle låtene de spilte som falt like mye i min smak, "In the name of God" og "Solitary hell" har aldri vært mine favoritter. Jeg registrerte at de ikke spilte noen låter fra platene før "Scenes from a memory" (1999). Det er helt greit for meg, det var da Jordan Rudess kom med på keyboards at DT virkelig fant seg selv, men jeg kunne som sagt tenkt meg et litt annet utvalg av låter. Likevel var det en solid konsert, det hender jo aldri at DT ikke spiller bra... Soloene satt også som de skulle, noe denne selvfilmede videoen viser:

En hyggelig kar jeg traff i Oslo

(Foto: Gaute)

Forrige innlegg ble skrevet på dette lekre tastaturet

Får håpe jeg ikke dør av en alt for ekkel sykdom.

Jesus Christ Superstar

Jeg hadde høye forventninger til Jesus Christ Superstar på Det Norske Teatret. Å få Hank von Helvete til å spille Jesus virker for meg som et dristig, men samtidig fornuftig valg. Det var derfor med stor spenning jeg tok plass på rad 4, sete 80.

JSC begynner som kjent med en overture, der bandet får presentere seg. Dette var en ting jeg var spent på: Ville bandet klare å formidle den råheten og tyngden som er i musikken til dette stykket? Svaret er ja. Bandet spiller rått og tøft, til tider også ganske så heavy. Flere av dem deltar aktivt på scenen samtidig med gitarspillingen, jeg synes det er et heldig valg å synliggjøre bandet på denne måten.



Frank Kjosås (bak på bildet) i rollen som Judas har første sangnummer. Han ser ut som Pete Doherty etter den siste overdosen og synger helt guddommelig. Et utrolig bra valg for denne rollen, han er muligens best i hele forestillingen.

Hank (foran på bildet) kommer dassende inn på scenen under neste låt. "Kvifor spør de om det?" synger han med whiskeystemme. Det er tydelig at han har øvd mer enn han har trent foan dette stykket, han ser like småfeit ut som alltid der han går rundt med skinnbukse og bar overkropp. Jeg mener fortsatt han er et bra valg til rollen. Det er en krevende rolle rent vokalmessig, og det blir nok ganske avslørt at han har et begrenset register og ikke akkurat er skolert som sanger. Han slipper unna med det, en helt rå innlevelse og tilstedeværelse teller mer enn å ta de høyeste tonene. Det tar for øvrig Frank Kjoås seg godt nok av.

Charlotte Frogner må også nevnes. Rollen som Maria Magdalena er vel så langt fra Hotell Cæsar som en kan komme, men hun fikser det med bravur. Utseendemessig ser hun så skjør ut at en frykter hun når som helst skal knekke. Den store overraskelsen er sangstemmen hennes. Hun synger rett og slett helt nydelig, og har en stor stemme. Hennes nynorske versjon av "I don't know how to love him" kan måle seg med hvem som helst som ellers har hatt denne rollen.

Dette er en stor og påkostet forestilling, med masse effekter og sikkert rundt 40 skuespillere. All ære til Det Norske teatret for denne satsningen, den har vært vellykket. En kjeder seg ikke et sekund under denne forestillingen. Alle involverte gjør en svært god jobb, musikken er bra og alle de forskjellige sceneoppsettene fungerer. Her er det bare å ta turen, jeg kan knapt tenke meg at du blir skuffet!

Så får en heller bære over med at stykket er noe teologisk tvilsomt, dette er ikke en gudstjeneste.